Nostalgisk vakum

Eg sitter i et vakum av nostalgi rundt meg, og det er på tide å starte opprydninga! Eg er en samler på mye. Eg har vondt for å kvitte meg med gamle ting og klær. Nå kreves det en opprydning i skapet! Den gamle genseren som eg ikkje har brukt på sikkert 5 år, fordi den er for liten – men KANSKJE en dag kommer til å passe igjen…. Eg har jo håpet om at noen kilo kan forsvinne sånn heilt av seg selv. For det er et faktum at i søpla gikk flere treningsvideoer som ikke var fjerna plastikken av engang… Men intensjonene mine har vært der en gang ser eg. At eg aldri kan lære, - for likevel har eg håp om at jo en dag så skal eg begynne å trene igjen. Hmmm snakk om å være flink til å lure seg selv, - men som sagt eg slipper ikke håpet.
Eg ser igjennom papirer fra året som har gått, tegninger fra mine barn, brev og regninger, kvitteringer, feriebilder og gode minner. Også her må noe gå i søpla, men ikke alt. Det er her eg blir sittende i et nostalgisk vakum – minnene som eg ikke vil gi slipp på. Tanken på det som har vært, og håpet om det som en gang kan bli – annerledes. For det er mange minner som også er godt å få ryddet bort fra det mentale arkivet! Men de gode vil eg arkivere videre :o)
Eg har forandra meg dette året, på godt og vondt. Eg er blitt atskillig mer reflektert over meg selv og hvordan eg kan virke på andre, og det er vel en bra ting? Så lenge eg gjør noe med det – i alle fall hvis det sårer eller gjør andre vondt. Men eg ser også at eg har strekt meg alt for langt for å nettopp gjøre andre til lags. Eg har mista noe av meg selv hele veien. Og det har ikke skjedd nå, men har pågått i mange år. De små ting som kunne gi meg gode opplevelser – bare for meg. Det å kunne sette meg ned med en bok, høre på god musikk for eksempel. Det ble borte. Eg hadde ikke tid. Jage rundt som et piska skinn for å sy sammen hverdagen for meg og min familie. Å skulle sette meg ned å lese en bok – gav meg faktisk dårlig samvittighet!!
Dette er det slutt på nå. Eg vil være meg selv igjen!! Nyte det eg kan når eg kan det.. For det er klart det er en balanse der. Helst skulle man vel bare nyte og ha det godt og være lykkelig hele tida. Men sånn er det jo dessverre ikke i livet. Men eg kunne godt tenkt meg at det var slik ;o)
Nå finner eg meg selv igjen, og det er godt :o) Men noen ganger sånn innimellom gjør det innihampen vondt – for eg må igjennom en aldri så liten selvransakelse – for å se hvor på veien var det eg sklei ut? Det er mitt liv, og eg har sjøl ansvar for der eg mista meg sjøl! Eg har overhodet ikke vært flink til å si ifra når noe har gått ut over meg selv, og dette er noe eg må jobbe med videre!
Håpet vil holde meg oppe, om at en dag så vil lykken stå meg bi, MEN det kan den ikke før eg er kommet i mål med egne livsvalg. Her tenker eg på forhold til det annet kjønn… For savnet av en annen er til tider så sterk at den slår meg heilt ut. Eg har det så vondt at det verker i heile kroppen, eg kjenner det fra kragebeinet og heilt ned i stortåa.. Eg savner noen eg kan elske og som elsker meg, noen som også kan gi meg den omsorgen eg lengter etter å gi tilbake.. Men det vil aldri kunne skje så lenge eg ikkje holder fast på meg sjøl og den eg ER, ikke den andre vil ha meg til å være. Eg må få lov til å være meg, vimse, mamma, kunne få lov til også å gi omsorg til de eg jobber med for eg har valgt et omsorgsyrke nettopp fordi det GIR meg noe. Hvis trangen min til å hjelpe andre skulle stoppes, så ville eg miste noe av meg selv –igjen. Men det er her eg må lære meg balansegangen igjen – at det finnes en grense for hvor mye omsorg eg kan gi uten å selv bli utbrent.
Å gjøre seg selv til et offer er nok noe av det mest ukloke eg gjør, og det skal ikke skje! Eg skal ut av dette nostalgiske vakumet, ta vare på det gode som kan bygges videre på, gode venner og minner og heller kaste en gammel genser eg mest sannsynlig aldri kommer inn igjen ;o)

basket case