Julegaver til besvær eller glede?

14. desember
Julegaver
I dag har eg hatt en deilig fridag etter jobbehelg. Eneste fornuftige som ble gjort var en lang tur med hunden, og bake pepperkaker, også avslutte noen julegaveprosjekt da..
Bortsett fra en tur på glassverket så har eg altså ikkje kjøpt julegaver. Eg setter best pris på de hjemmelagede ting - eller iallefall noe som ligger en god tanke bak - :o)- ellers kan eg rett og slett ikke se noe poeng i det å kjøpe julegaver...
Skal tro om det for 2009 år siden var slik at de tre vise menn måtte skynde seg for å finne noe til guttungen som var født? hehe, nei - det var symbolske gaver - ikke noe hurtigkjøp som ikke betydde noe.
Eg hører daglig; "åh, hva skal eg gi bestemor - ho har jo alt, og dessuten så er ho så senil at ho drar ingen nytte av gavene" etc.. Vel, hva ville jeg likt å få om eg var gammel og senil og hadde alt eg trengte? Kanskje en fotmassasje? En sparketur? Noe gammel nostalgisk musikk som eg kunne kjenne igjen? En sutteklut eller teddybjørn? Sikkert noe eg hadde satt pris på. Men har vi i dagens samfunn TID til å tenke at gaven trenger ikke være dyr, men den kan rett og slett inneholde en opplevelse eller nærvær? Er det ikke det de fleste gamle - OG unge savner? Tid sammen med de nærmeste - og felles opplevelser. Det som er trist er at de fleste nok ender opp med å kjøpe en eller annen dyr plastsak - fordi det tross alt er enklere...
For noen år siden hadde eg min bestemor på besøk på nyttårsaften. Ho var senil. Etter å ha fortært den tradisjonelle kalkunen, tatt litt vin så var det Erik Bye på tv. Eg kunne se at ho koset seg - det var iallefall inntrykket eg fikk. Etter rakettoppskyting så satte vi, min mor og eg ho gamle bestemor på en spark for å kjøre ho hjem på denne. Bestemor hylte, dette hadde ho ikkje gjort på iallefall 40 år. Ho var litt redd også. Min mor og eg delte på å støtte henne og trygge henne på at dette gikk bra. Farten var langt ifra stor, men for den gamle så virket det nok som vi kjørte med full pendel. Iallefall så da vi kom fram til bokollektivet var hun opprømt som et lite barn. Ho hadde fått roser i kinnene, og ho lo så tårene trillet og takket for turen. Hun kunne ikke huske tilbake når hun sist hadde hatt det så morro.
Dagen etter spurte min kusine om hvordan turen hadde vært, men bestemor hadde allerede glømt den. Men poenget er; skal man av den grunn slutte å gi opplevelser fordi det ikke huskes? Eller skal vi ta vare på øyeblikkene - og opplevelser som kanskje bare huskes i noen timer? Eg meiner det - fordi det er godt å få der og da, og ikke minst - godt å gi!!