Nyttårsforsetter

Når et år går mot hell, og vi går inn i et nytt, er det svært mange mennesker som setter seg nye mål for det nye året. Jeg har selv vært en av dem som mange ganger har hatt slike mål, men jeg tror ikke at jeg en eneste gang har klart å følge opp disse målene i noe lengre enn 2-3 uker.

Hvorfor er det slik at vi setter oss mål/forsetter akkurat den 31.12? Har vi håp eller drømmer om at livet hele tiden skal bli bedre enn det som har vært? Tror vi at vi blir lykkeligere ved å slutte å røyke og slanke oss? Blir livet bedre? Vel, fra et helseperspektiv burde vel svaret være opplagt. .. Men får vi det livet vi ønsker oss da? Blir alt så mye bedre? Jeg tror at svaret kommer litt an på personen som setter seg slike mål.. Hvis det er et inderlig ønske om en forandring – så vil forandringen gjøre godt. Men for et menneske som er redd for en dramatisk forandring, så kan kanskje dette føre til identitetskrise. Krise for man tror at dette går til helvete…

Jeg tenker lite på det som kommer. Noen ganger kan eg drømme meg bort til andre kanter av verden eller andre kanter av landet, men erfaring har lært meg at tiden kommer når den kommer.. Livet har vært en reise hvor det hele tiden dukker opp mennesker og hendelser som fører til at jeg må ta mine valg.. Det kan ikke samles opp til nyttårsaften for å se og planlegge hva som vil være mest fornuftig for det nye året. Utfordringer må taes der og da. Jeg laga meg noen forsetter i september og ikke i desember. Det tror jeg var lurt, for jeg kjente at noe måtte endres (ommøblere tankene litt, forkaste, arkivere, prioritere og realitetsorientere)- og jeg ser at jeg har ennå ikke klart å følge dem fullt og helt – bare stykkevis og delt.. Men jeg stresser ikke med det, de trenger tid – modnes. En annen ting er at jeg også føler meg komfortabel med tanken på at livet må taes på strak arm – det kommer til å dukke opp både hindringer og problemer – men jeg veit at jeg klarer å møte det som kommer. Livet mitt har aldri vært rosenrødt – og det er deilig å vite at det vil det heller aldri komme til å bli :o) For det er fryktelig naivt å tro at livet er slikt – og hvis noen påstår at de lever et rosenrødt liv vil eg påstå at de lever på en løgn, eller hvis det er det store målet! I korte perioder kan alt kjennes bra, og da får man bare nyte hærligheta så lenge det varer, livet er til for å leves, for å deles med de du er glad i – og ta de utfordringene som kommer på strak arm – er det ikke det som gir oss erfaring og gjør oss til de menneskene vi er?

Dette gjør at vi også endrer oss som mennesker – hele tida… Vi har en ”kjerne” den vi egentlig er, våre følelser, empati etc. Men vi blir nok endret mye som mennesker etter hvilken livssituasjon vi er i, oppdragelse, erfaringer osv. Her kan eg bare se på meg sjøl – er eg en sippete person? Hehe, neppe.. men i perioder er eg kanskje så sliten og påvirket av det som skjer i livet mitt eller nære venners liv at eg både kan være sippete og følelsesmessig svak. Men eg veit at det er trygt og rett å gråte når det kjennes slik. Det er også godt! ”rense systemet”… Men svak? Pusete? Hehe – ja litt, fordi livet har gjort meg slik – men samtidig sterk som en løvinne fordi eg er trygg på at slik kan det også være noen ganger :o)

Eg går inn i det nye året med null forventninger om at det ene eller det andre skal skje. Noe veit eg kommer til å skje, og eg kan både grue og glede meg til det som skal skje – men det har lite for seg…

Finnes det dårlige erfaringer? Tror ikke det! Noen sier at de har så dårlige erfaringer med både det ene og det andre – og de bestemmer sin fremtid utifra sine ”dårlige erfaringer”. Dette kan få fatale konsekvenser – man kan nemlig glømme å leve! Livet består av erfaringer! Men en erfaring er ikke universell. Hvis for eksempel en kvinne har levd i et ekteskap eller med en mann som har vært heilt jævlig, så er det ofte at denne kvinnen enten hopper rett inn i et nytt lignende forhold eller sier at hun ikke skal binde seg til noen mann – for ”de” er noen jævla idioter. Hehe – dette har eg hørt noen ganger (selvfølgelig også fra menn med lignende erfaringer med det motsatte kjønn)

Det burde kanskje si seg selv at å hoppe inn i noe nytt og lignende som tidligere har gitt et ulykkelig liv er lite klokt – man burde ha lært av erfaring at NOE må endres. Kanskje gå litt inn i seg selv og finne utav ting? Ikke rope ut i skogen etter svar eller gode råd fra venninner og andre. De beste råd man kan få er de man sjøl finner ut av. Svarene på det gode liv tror eg at vi alle har inni oss – og at det er viktig å ikke tro at det gode liv er et liv som dans på roser. Noen dager vil føles slik – andre dager ikke – og vi trenger ikke være sterkere enn andre så lenge vi er sterk nok til å godta oss selv slik vi er – slik vi føler oss mest komfortabel med å være…

Vel, det blir ingen nyttårsforsett på meg i år – jeg hadde et septemberforsett, og det jobber eg ennå med ;o)

GODT NYTTÅR!!

Stjerneskudd

Stjerneskudd - eller meteorstorm som vi nylig har hatt. Mange snakker om dette, gikk ut for å få med seg dette fenomenet. Jeg var på jobb og konsentrerte meg om andre ting, - ikke fordi det var uinteressant, tvert imot- veit ikke igrunnen hvorfor eg ikke tok meg den tida.

I allefall så har eg gode minner fra sist vi hadde en slik meteorstorm, den skulle komme midt på natta - og der eg bor var det også overskyet, slett ikke sikkert vi fikk noe glimt av dette. Døtrene mine var vel sånn ca 4 og 10 år den gangen, og de blir aldri å glømme denne natta.

Kl 04 om natta vekket eg dem, vi kledde på oss varme klær og gikk ut i novembernatta - kuldegradene var nærmere 15. Noen voksne ville kanskje synes at dette var på grensen til galskap, vel - ha det heilt klart, eg er nok litt gal ;o)

Etter 10 minutter hadde vi fremdeles ikke sett noe, men vi hadde håp. Det knatret i snøen der vi gikk fram og tilbake for å holde varmen. Kjære vene, la det bli en liten åpning i skylaget tenkte eg. Og DER så vi lysende kuler på himmelen. Jentene begynte straks å telle, hvem så flest? Så var det et faktum at det var ikke så lenge til jul, så nå kom jo anledningen for å ønske seg noe. I allefall hadde vi hørt at ser du et stjerneskudd så vil dine drømmer gå i oppfyllelse. Nora sto og stirret på himmelen med sammenknepet munn. Julie på 4 år så intenst på himmelen også sa hun høyt; "mamma eg ønske meg kustøvletter til jul"!! Eg visste ho hadde ønsket seg noen flotte sorte støvletter med for som lignet på flekkete kuskinn :o). Eldstesøster reagerte raskt og påpekte til den yngste , at hvis du sier høyt hva du ønsker - så får du det ikke!! Julie ble oppriktig lei seg, og hun prøvde da en ny variant " mamma - husk på en ting; eg ønsker meg IKKE kustøvletter til jul" - og dette gjentok hun i flere dager. Vel det skulle vel ikke komme som en bombe at jenta fikk i julegave, ja - nettopp sine kustøvletter ;o)



Men eg har tenkt litt på dette med at man må ikke si hva man ønsker for da går det ikke i oppfyllelse.... Tull og vas syns nå eg. Er det ikke viktig at vi alle og enhver kan være ærlige på hva som er våre mål, og hva vi ønsker i livet? om det er klesplagg, en ny jobb en ny tilværelse, en ny mening med livet? Selv om det er sjeldent at alle mennesker når alle sine mål, så må man vel kunne ha HÅP - og hvorfor ikke dele sine håp? Utsetter vi oss selv for noe når vi åpner oss selv? Redde for jantelov og sjalusi? Eg tror det er en fin ting å kunne dele sine håp med andre mennesker... Kanskje flere ville kunne fortelle om sine håp - og hjelpe hverandre på veien? :o) kanskje naivt tenkt, men joda - det er også en av de tingene som eg ikke vil forandre på med meg selv - ikke nevneverdig iallefall ;o) I allefall fikk jenta mi sine etterlengtede støvletter til jul selv om hun sa høyt hva hun ønsket da stjerneskuddet fallt ;o)

Tilgivelse

17. desember


The heart of the matter
Fra eg kjørte på jobb i morges så har en sang vært "limt" på hjernen min, og eg begynte å tenke på teksten. Den handler om å tilgi, og om å prøve å forstå hva som gikk galt.

Da tenkte eg på det å tilgi :o) Eg husker med gru fra bryllupsforberedelser for 15 år siden. Presten snakket med meg og min tilkommende mann om hva vi tenkte blant annet om tilgivelse. Eg husker faktisk ikke hva mannen min svarte, bare at eg hisset meg litt opp. Hvis det var snakk om utroskap så ble eg ALDRI å tilgi sa eg. Men hva visste eg om kjærlighet den gangen? Tydeligvis ikke det spøtt. I de neste 10 årene skjønte eg at livet består i å tryne på ulike områder, og noen ganger gjelder det også utroskap. Andre ganger kan det være helt andre ting som må tilgies. Livet er en berg og dalbane. Det er opp som en løve og ned som en skinnfell. Eg har lært at ingen er perfekte, og slett ikke eg sjøl! Vi er mennesker som følger karusellen - opp og ned, noen ganger fram og tilbake. Gjort er gjort og spist er spist. Livet kan være vanskelig...Man kan ALDRI endre det som har skjedd, men man kan ta vare på det som kommer. Eg har lært at for å kunne beholde lykken så må man faktisk være raus - slik presten sa.... Men det er kanskje først når man skjønner hva virkelig kjærlighet er at dette også blir helt naturlig? Nå tenker du kanskje at det er best å ikke tryne igjen, derfor er det best å holde en lav profil for å skjerme seg selv. Kan det være farlig å være lykkelig? Kan man ødelegge egen lykke med katastrofetenkning? Ja, eg er ganske sikker på det! Man har kanskje blitt sveket på det groveste en gang i tida, og blir livredd for å gå igjennom det samme på nytt. Jeg kjenner flere som sier at det gjør de fordi de er realistiske. Hva er eg? en drømmer? Hehe, eg trur eg er en realistisk drømmer kanskje.. Eg fant noen definisjoner som eg synes er gode;



Urealistisk pessimisme: Alt som kan gå galt, kommer til å gå galt, jeg kommer ikke til å takle noe som helst, og alt kommer til å gå til helvete.

Realistisk pessimisme: Mye kommer til å gå galt, og jeg kommer til å ha problemer med å takle det.

Realistisk optimisme: Alt kan skje, men jeg kommer til å tåle det som kommer.

Urealistisk optimisme: Alt kommer til å gå helt fint hele tiden.



Utifra denne definisjonen så er eg nok en blanding av realistisk pessimisme OG realistisk optimisme. Alt kan skje - slik er livet, og eg veit at eg også tåler det som kommer - selv om eg har tryna skikkelig. Men noen ganger så har eg problemer med å takle det - og lar det kverne skikkelig oppe i hodet mitt. Det hjelper litt å kjefte på seg sjøl da ;o)



Eg er ikke optimist. For eg tror ikke alt vil gå bra. Men eg er heller ikke pessimist, for eg tror ikke alt vil gå galt. Eg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet; - uten håp når vi aldri våre mål.

hearth of the matter

Promillekontroll

17. desember
Promillekontroll
Etter en lang vakt på jobb skulle eg hente eldstedattera mi i Finnfjordbotn. Klokka var vel over 23, og i disse førjulstider er nok politiet ekstra på vakt. Sjøl hadde eg vært på julelunsj på jobben FØR eg gikk på vakt. Men der var kun de tradisjonelle matretter servert med julebrus og fruktsjimpanse :o) I allefall så ble eg stoppet i promillekontroll nå i kveld. Hjertet dunket da eg så noen reflekskledde menn som vinket meg inn, og mange tanker fløy igjennom hodet mitt... Hadde eg kjørt for fort? Neh, det var glatt så eg var forsiktig... Politikonstabelen som står og gliser til meg er en tidligere medstudent/russ fra nettopp Finnfjordbotn vgs bare 100 meter fra stoppestedet. Ja dette er promillekontroll sier han, og jeg svarer jomfruelig "åh,, dette blir første gang", og tusenvis av tanker fløy igjennom hodet mitt. " Har eg inntatt noe som kan gi utslag"? HVA kan gi utslag? Ikke maten, men spiste eg de konjakk-kulene? Er det lenge siden eg har smakt alkohol?- jo rødvin på lørdag kveld, 4 døgn burde holde. Husker han RUSSETIDA? Annet? Betjenten forklarer hvor lenge eg skal blåse, og eg har jo bare hørt halvparten... eg måtte jo TENKE.. Han ler da eg gjør alt feil, vel det er jo tross alt første gang det her... På annet forsøk gjør eg alt riktig, og han viser måleren til meg 0.00 - og eg blir LETTET... Det gikk jo bra jo. Brum brum..
Etterpå så må eg ta en liten selvransakelse igjen. Hvorfor er eg så bekymret for alt som kan gå galt - selv når det ikke er en eneste grunn til det? Vel, vel - eg registrerer og eg lærer ;)

Kongen vår er en fornuftig mann, i boka "Kongen anbefaler" så er det nevnt en episode som utspant seg på slutten av 90-tallet i Paris. Kongeparet var på statsbesøk i Frankrike. Dagsrevyen for NRK fikk et intervju, og det ble spurt om hvordan det egentlig sto til med fransken hans. Jo, hadde kongen svart, "jeg snakker norsk fordi jeg synes fransk er så vanskelig, og vi har jo så gode tolker i dag". Da grep selveste fruen inn og henvendte seg til intervjueren og sa at hun hadde altså prøvd å få ham til å lære, men han VILLE ikke. Tilsynelatende likte ikke kong Harald dette noe særlig, og det utspant seg en dialog mellom paret - i beste sendetid :o) hehe og den gikk videre noe slik; "Fransk er jo veldig vanskelig" gjentok kongen. " Nei, det er det ikke" svarte Sonja. Og hun veit vel hva hun snakket om, som studerte i Sveits i sine yngre dager. Kongen prøvde derfor en litt annen strategi. " Husk jeg lærte jo litt fransk da jeg gikk på krigsskolen". Sonja svarte bare at det var jo så lenge siden det. Kongen tenkte seg om også sa han at han hadde jo også tatt et kurs i fransk. "Jo, men du leste jo ikke" var fruens svar på dette. Kongen kunne tydeligvis ikke si så mye til dette heller, for han var vel egentlig ikke særlig interessert i det franske språk. Han er jo NORSK konge! Ganske brått fikk kongen et besluttsomt uttrykk, - han var kommet på noe; " Husk at jeg er en gammel mann nå, jeg er over 60 år. Det er for sent for meg å lære fransk. Sonja svarte ganske kvasst at "Nei- det er aldri for sent" Og DA kviknet kongen opp i et stort smil "Hva sier du? Er det aldri for sent? Er det virkelig sant?" Og Sonja bekreftet dette. Kongen gliste nå fra øre til øre og man kunne se hvordan kroppen hans virkelig slappet av nå og svarer " Det var virkelig godt å høre, da kan jeg jo vente litt til da" - så lo han godt :o)

Denne historien skulle illustrere at kongen ikke bare var konge for Norge, men også i livet sitt. Hvis dronningen ville studere fransk så vær så god - men han ville IKKE. Hun kun gjøre det hun ville, og han aktet å gjøre slik han ville.
Voksne mennesker som forsøker å endre andre voksne mennesker, må som regel konkludere med at det ikke går. De blir bare værre! Hvis man skal endre seg så må man gjøre det sjøl - ville det sjøl.
Eg trudde eg var på god vei til å bli konge i eget liv, men promillekontrollen ga meg en liten påminnelse om de tankefellende man så lett faller ned i. Eg ler godt av det heile- synes at eg nesten er litt tragikomisk i flekkene, men det er nå meg det.. Eg har lovd å skulle gi mere faen i alt.. eg flire... jada... i mårra? Overmårra? Noe er kjempelett å gi blanke i - foreksempel rengjøring. Men det er ikke ALT eg kjenner det blir rett å gi faen i. Eg bryr meg om mennesker, og de eg er glad i vil eg alltid være glad i...
Mon tro om eg ikkje heller skulle gi blanke F i redsel for det ukjente - som feks en nysprettet promilletut som skal blåses i for første gang? ;o)

Nostalgisk vakum

Eg sitter i et vakum av nostalgi rundt meg, og det er på tide å starte opprydninga! Eg er en samler på mye. Eg har vondt for å kvitte meg med gamle ting og klær. Nå kreves det en opprydning i skapet! Den gamle genseren som eg ikkje har brukt på sikkert 5 år, fordi den er for liten – men KANSKJE en dag kommer til å passe igjen…. Eg har jo håpet om at noen kilo kan forsvinne sånn heilt av seg selv. For det er et faktum at i søpla gikk flere treningsvideoer som ikke var fjerna plastikken av engang… Men intensjonene mine har vært der en gang ser eg. At eg aldri kan lære, - for likevel har eg håp om at jo en dag så skal eg begynne å trene igjen. Hmmm snakk om å være flink til å lure seg selv, - men som sagt eg slipper ikke håpet.
Eg ser igjennom papirer fra året som har gått, tegninger fra mine barn, brev og regninger, kvitteringer, feriebilder og gode minner. Også her må noe gå i søpla, men ikke alt. Det er her eg blir sittende i et nostalgisk vakum – minnene som eg ikke vil gi slipp på. Tanken på det som har vært, og håpet om det som en gang kan bli – annerledes. For det er mange minner som også er godt å få ryddet bort fra det mentale arkivet! Men de gode vil eg arkivere videre :o)
Eg har forandra meg dette året, på godt og vondt. Eg er blitt atskillig mer reflektert over meg selv og hvordan eg kan virke på andre, og det er vel en bra ting? Så lenge eg gjør noe med det – i alle fall hvis det sårer eller gjør andre vondt. Men eg ser også at eg har strekt meg alt for langt for å nettopp gjøre andre til lags. Eg har mista noe av meg selv hele veien. Og det har ikke skjedd nå, men har pågått i mange år. De små ting som kunne gi meg gode opplevelser – bare for meg. Det å kunne sette meg ned med en bok, høre på god musikk for eksempel. Det ble borte. Eg hadde ikke tid. Jage rundt som et piska skinn for å sy sammen hverdagen for meg og min familie. Å skulle sette meg ned å lese en bok – gav meg faktisk dårlig samvittighet!!
Dette er det slutt på nå. Eg vil være meg selv igjen!! Nyte det eg kan når eg kan det.. For det er klart det er en balanse der. Helst skulle man vel bare nyte og ha det godt og være lykkelig hele tida. Men sånn er det jo dessverre ikke i livet. Men eg kunne godt tenkt meg at det var slik ;o)
Nå finner eg meg selv igjen, og det er godt :o) Men noen ganger sånn innimellom gjør det innihampen vondt – for eg må igjennom en aldri så liten selvransakelse – for å se hvor på veien var det eg sklei ut? Det er mitt liv, og eg har sjøl ansvar for der eg mista meg sjøl! Eg har overhodet ikke vært flink til å si ifra når noe har gått ut over meg selv, og dette er noe eg må jobbe med videre!
Håpet vil holde meg oppe, om at en dag så vil lykken stå meg bi, MEN det kan den ikke før eg er kommet i mål med egne livsvalg. Her tenker eg på forhold til det annet kjønn… For savnet av en annen er til tider så sterk at den slår meg heilt ut. Eg har det så vondt at det verker i heile kroppen, eg kjenner det fra kragebeinet og heilt ned i stortåa.. Eg savner noen eg kan elske og som elsker meg, noen som også kan gi meg den omsorgen eg lengter etter å gi tilbake.. Men det vil aldri kunne skje så lenge eg ikkje holder fast på meg sjøl og den eg ER, ikke den andre vil ha meg til å være. Eg må få lov til å være meg, vimse, mamma, kunne få lov til også å gi omsorg til de eg jobber med for eg har valgt et omsorgsyrke nettopp fordi det GIR meg noe. Hvis trangen min til å hjelpe andre skulle stoppes, så ville eg miste noe av meg selv –igjen. Men det er her eg må lære meg balansegangen igjen – at det finnes en grense for hvor mye omsorg eg kan gi uten å selv bli utbrent.
Å gjøre seg selv til et offer er nok noe av det mest ukloke eg gjør, og det skal ikke skje! Eg skal ut av dette nostalgiske vakumet, ta vare på det gode som kan bygges videre på, gode venner og minner og heller kaste en gammel genser eg mest sannsynlig aldri kommer inn igjen ;o)

basket case

Julegaver til besvær eller glede?

14. desember
Julegaver
I dag har eg hatt en deilig fridag etter jobbehelg. Eneste fornuftige som ble gjort var en lang tur med hunden, og bake pepperkaker, også avslutte noen julegaveprosjekt da..
Bortsett fra en tur på glassverket så har eg altså ikkje kjøpt julegaver. Eg setter best pris på de hjemmelagede ting - eller iallefall noe som ligger en god tanke bak - :o)- ellers kan eg rett og slett ikke se noe poeng i det å kjøpe julegaver...
Skal tro om det for 2009 år siden var slik at de tre vise menn måtte skynde seg for å finne noe til guttungen som var født? hehe, nei - det var symbolske gaver - ikke noe hurtigkjøp som ikke betydde noe.
Eg hører daglig; "åh, hva skal eg gi bestemor - ho har jo alt, og dessuten så er ho så senil at ho drar ingen nytte av gavene" etc.. Vel, hva ville jeg likt å få om eg var gammel og senil og hadde alt eg trengte? Kanskje en fotmassasje? En sparketur? Noe gammel nostalgisk musikk som eg kunne kjenne igjen? En sutteklut eller teddybjørn? Sikkert noe eg hadde satt pris på. Men har vi i dagens samfunn TID til å tenke at gaven trenger ikke være dyr, men den kan rett og slett inneholde en opplevelse eller nærvær? Er det ikke det de fleste gamle - OG unge savner? Tid sammen med de nærmeste - og felles opplevelser. Det som er trist er at de fleste nok ender opp med å kjøpe en eller annen dyr plastsak - fordi det tross alt er enklere...
For noen år siden hadde eg min bestemor på besøk på nyttårsaften. Ho var senil. Etter å ha fortært den tradisjonelle kalkunen, tatt litt vin så var det Erik Bye på tv. Eg kunne se at ho koset seg - det var iallefall inntrykket eg fikk. Etter rakettoppskyting så satte vi, min mor og eg ho gamle bestemor på en spark for å kjøre ho hjem på denne. Bestemor hylte, dette hadde ho ikkje gjort på iallefall 40 år. Ho var litt redd også. Min mor og eg delte på å støtte henne og trygge henne på at dette gikk bra. Farten var langt ifra stor, men for den gamle så virket det nok som vi kjørte med full pendel. Iallefall så da vi kom fram til bokollektivet var hun opprømt som et lite barn. Ho hadde fått roser i kinnene, og ho lo så tårene trillet og takket for turen. Hun kunne ikke huske tilbake når hun sist hadde hatt det så morro.
Dagen etter spurte min kusine om hvordan turen hadde vært, men bestemor hadde allerede glømt den. Men poenget er; skal man av den grunn slutte å gi opplevelser fordi det ikke huskes? Eller skal vi ta vare på øyeblikkene - og opplevelser som kanskje bare huskes i noen timer? Eg meiner det - fordi det er godt å få der og da, og ikke minst - godt å gi!!

Hektivitet

Hektisk aktivitet?? Nå har eg slengt meg oppi sofaen, det nærmer seg midnatt - og en svært så hektisk arbeidshelg er over. Hunden ligger i en krøll ved beinan mine og sukker tilfreds, i ovnen spraker det godt. I grunnen skulle eg vel hatt en kopp kakao også nå så hadde det vært perfekt- men eg gidder ikke.. velger å bare nyte det å sitte..Et år nærmer seg slutten, og snart går vi inn i et nytt. Eg tenker tilbake på alt som har skjedd siste år - og det er mye. Mye aktivitet og ja- det har vært svært så travelt til tider. Men eg synes faktisk at i år så har eg klart å også stoppe opp litt. Tenkt meg litt om. Det er godt, og eg lærer stadig nye ting om livet. Eg er utrulig takknemlig for det eg har, og i tillegg så har eg faktisk et håp om at alt kan bli enda bedre. Det er vel der eg er i tankeboksen - hvordan få det enda bedre? Mangler eg noe?Eg gruegleder meg til det nye året. Eg ser fram til alt nytt eg skal starte på, reising, fullføre videreutdanninga, møte venner eg ennå ikke har truffet - det gleder eg meg til :o)Så får julestri være julestri - eg tar det som er nødvendig, men ikke slik at eg møter jula helt utslitt og utmattet. Nå skal vi kose oss med aktiviteter som gir overskudd og minner!Sitat fra min datter her om dagen "mamma - når skal vi henge opp julegardinene?" -hvor jeg svarer tørt "vi har ingen julegardiner" ;o) - men vi har mye juleglede :o)

En start

Så var dagboka fra 7 år tilbake funnet fram, eg leser og mimrer... og reflekterer over ting som hendte - og hvilke valg eg gjorde... Men hvorfor begynte eg å skrive? Vel på side 1 står det;
I mange år har eg hatt lyst til å skrive. Noe har stoppet meg, holdt det tilbake. Det har alltid dukket opp en unnskyldning for å la være. Nå lover eg meg sjøl å la kladdeboka ligge på nattbordet- og ellers følge med, slik at eg endelig kan få ned på papiret noe av det som MÅ formidles, om ikke annet enn for at eg sjøl om noen år kan se tilbake - og kanskje forstå bedre det som skjer i dag.......

Ja - eg skreiv i tre år, men som oftest når eg måtte få en fortvilelse ut... Eg tenker at det nok var en nødvendig ting - i mangel på andre å kunne få utløp på "trykk-kokeren" som Freud beskriver :o)
Tok eg med meg kladdeboka overalt? neppe - da hadde den nok vært fullskrevet... Men eg hadde jo lovet meg sjøl... Hmmm er det slik at eg lover meg sjøl ting som ikke holder stikk? Eg hadde et behov, men eg bare delvis oppfylte det.

Eg tenker på hvordan det er i dag. Fyller eg egne behov, eller er det alltid en unnskyldning for ikke å gjøre det? Eg veit iallefall at eg skal ikke love meg sjøl noe, men tenke at eg skal prøve så godt eg kan. Eg føler at eg er på vei til endring, ta vare også på meg selv - og nyte. Men eg er ikke kommet i mål - langt derifra, men eg prøver, og eg gir meg ikke før eg er kommet lengre i prosessen i allefall...

side 3;
Jeg føler ofte på at eg har fått en oppgave i livet. Eg skal utrette noe spesielt. Men HVA - det aner eg ikke. Eg har ikke tolket signaler om hvilken sti eg skal følge. Resultatet er at eg har løpt alle stier, sett meg rundt - og søker stadig etter svar. Får eg noe svar -noengang?
Eller har eg allerede utrettet det eg skulle, og i min søken ikke skjønt at eg nådde målet?

Ja - har eg funnet svaret nå i 2009? :o) Eg tenker at livet i seg selv er en utfordring, og at eg på det tidspunktet var så opptatt av HVA. I dag ser eg vel heller det at vi har alle og enhver våre viktige oppgaver i livet, og vi møter dem hver eneste dag. Hvordan i all verden kunne eg tenke tanken på at eg kanskje hadde utrettet det eg skulle??? Det er jo enda mange ting som både er uopplevd og ugjort. Min livsoppgave varer livet ut tenker eg.... nå...

side 4;
Hvordan velge bort noe man liker?
Hvorfor velge bort noe som gjør deg glad og tilfreds?
Ville tilfredsheten være større om jeg ble ener i et felt fordi
jeg valgte bort alt det andre jeg likte å gjøre?
Eller ville savnet etter de bortvalgte aktivitetene gjøre det
- at jeg aldri blir heilt fornøyd?

side 5;
Kommer jeg noensinne til å bli á jour med forefallende arbeid?

- ingen kommentar, hehe

side 6;
I natt drømte jeg at jeg ble millionær med tallene ............ Så viste det seg i drømmen at jeg hadde glømt å levere kupongen den uka..

side 7;
I dag leverte jeg kupongen (uregistrert), men har ikke sjekka tallene.....

- tror ikke eg gjorde det seinere heller...

side 8;
Det er slitsomt med
paranoide venner.
- Man kan aldri gi dem et
råd som dem blir fullstendig
fornøyd med.

side 19;
I natt kan eg legge meg
aleina i den store
tomme senga
- så stilt i huset

Men i natt så er eg
ikkje trist
for eg veit at på
en anna kant av landet
ligg dåkker no og søv
så godt

I mårra drar vi fra
hver vår kant
og møtes
på en flyplass
i glede så stor
- og ubeskrivelig

I mårra natt så
e vi samla igjen
mine elskede unga!!!